Stikkordarkiv: f tag

Pilegrimsrute Bergen-Røldal stavkirke

Pilegrimsrute fra Bergen til Røldal stavkirke

Det undergjørende krusifikset fra ca 1250 henger i kirken. Det ble fjernet på 1800 tallet for å hindre "misbruk" etter reformatorisk syn...

I skrivende stund er denne pilegrimsveien kun historisk. Selv om jeg gikk en mulig trasé i juli i år (2011), er dette altså ikke en etablert pilegrimsvei ennå. Vi håper den kan bli; «vi» betyr en liten gruppe som vil arbeide for å legge til rette for den beste pilegrimstraseen fra Bergen til Røldal, og få den merket slik ildsjeler i Jondal har gjort over fjellet der. Østfra har det i flere år bl.a. vært vandring fra Seljord.

Foto er fra gardsbutikken ved SørfjordenDet planlegges nå et pilegrimsenter i Røldal – i offentlig regi. Om vårt initiativ blir knyttet til denne virksomheten, får tiden vise. Vi håper det. Det som presenteres her er en nedtegnelse etter vandringen jeg gjorde. Ruta er valgt etter beste skjønn og kan svært vel representere den historiske trasé som ble benyttet dengang pilegrimsvandring fra Bergen må ha vært vanlig…

Fakta: 

Rutas lengde: 205 km

Antall etapper:
Min. 6, anbefalt 8-10

Merking pr august 2011: Kun etappe 4, Krossdalen-Reiseter (over fjellet 1200 moh)

Sesong: Rutas høyeste fjellpassering (Etappe 4): Juni-sept. Vandring på alternativ vei: + 1-2 dager

Vanskelighetsgrad: Krevende, pga både en god del asfalt og flere fjelloverganger.

Overnattingsmuligheter: Camping/ hytter, pilegrimstun, pensjonat/ hotell

Egenart: Rik på kirkehistorie. Spektakulære naturopplevelser. Kulturlandskapet. Matkultur


Etappebeskrivelser
Intro | 1 | 2 | 3 | 4 | 5 | 6 | Info om kyrkja
 
KART m/ GPS-spor og bilder fraetappene:
Etappe:  1 | 2 | 3 | 4 | 5 | 6
 
DAGBOK FRA MIN VANDRING I 2011
Bodbærar til eit undergjerande krusifiks
 
Andre nettsteder:
Røldalsvegen på www.pilegrim.info
Røldalsvandringene fra Seljord på Facebook
Andre ressureser:
Historien om Røldal-krusifikset
Mine foto fra Røldal-ruta
Advertisements

«Lost» in Ávila

Jeg venter på toget. Det gjør også ryggsekken og bjørkestaven. De to er like ferske som meg, og sammen står vi avventende på perrongen og lurer på hva som dukker opp først, toget eller tanken: «Hva er det jeg holder på med?»
Selv om jeg har gått mange småturer siste halvåret, har jeg så langt i mitt liv kun gått én tur på barmark som har vært lengre enn 10 kilometer, og nå skal jeg gå 25 om dagen; jeg aner heller ikke hvordan man ter seg på flerdagersvandring, i et land der en ikke kan språket og heller ikke vet sikkert hvor en skal spise og sove!

Men faktisk har timen på spansk jord allerede gitt en «pilegrim in spe» en gave av en hendelse: Ved bagasjebåndet på flyplassen hadde jeg sett to ryggsekker med kamskjell bli plukket opp av to voksne «peregrinas» – som brått snakket norsk! Den ene skulle vise seg å til og med beherske det stedlige språket, og veien fra flyplassterminalen, via Metroen, til togstasjonen ble en hyggelig transportetappe fylt av gode tips fra to erfarne pilegrimer. De to norske kvinnene tok toget til Oviedo, 450 km lenger nord; jeg skal også innom der – men til fots. Ryggsekken, staven og jeg er derfor alene igjen. Jeg kikker ned; ennå anser jeg mine lave Haglöfs Mid II fjellsko som døde gjenstander. Hvor feil kan man ta? Det ligger mye kjærlighet från söta bror sydd inn over disse sålene. Jeg skulle etterhvert erfare takknemlighet for vann, vind, sol, sko, stav og ryggsekk – gule piler, vin, vennlige mennesker og Guds raushet. Tomater elsket jeg fra før!

Toget, som skal ta meg de ti milene opp på Mesetaens sørlige ende, til Àvila på 1100 meters høyde, dukker opp på spor 3.  Jeg husker en bekjent sine ord: «Når du ruller ut fra togsasjonen i Madrid, kan du bare glemme engelsken.»  Jeg finner meg et sete og lirker frem ordboken. Spanske ord glir forbi, men togvinduet har snart all oppmerksomhet…

Man kan godt si det oppleveles som min første skoledag da toget etter to timer ankommer stasjonen i Ávila…

Det er til og med lite folk her, som om skoleklokka har ringt inn og alle har gått til time, mens jeg står noe desorientert på skoleplassen. Spanjolene «sover» selvsagt; det er siesta og i dag er det t.o.m. varmt, trolig drøyt 30 grader. Jeg går gatelangs mot det jeg tror er mer sentralt, og i en bitte-liten park finner jeg meg en benk under et tre.

Det er vindstille, og det blafrer kun i byens mektige historiske gevanter når dette merkelige avspiller seg i en by med kulinariske dogmer som står så sterkt at selv romerkirken sikler etter lignende; jeg prøver å være så diskret som mulig, men i stillheten avslører matpapiret en nordmann som sitter midt i byen og spiser – knekkebrød med brunost! Enda godt han ikke er innenfor bymuren enda!

Jeg hadde fremdeles to i sekken og mener selv – etter å ha manet meg litt opp –  at disse derfor kan spises med god samvittighet da
1) å spise slikt i Spania – matpakke, (oversett det til spansk, simple vinbønder: «knekkebrød med brunost!») uten å være tvunget av situasjonen – er vel helligbrøde, men jeg har altså derimot en god grunn!

2) Jeg slipper å kaste mat. Nordmenn der jeg kommer fra gjør ikke det – unnskyld, gjorde ikke det før, i alle fall.

Så er det over. Jeg ser meg rundt. Ingen okser kommer løpende, løshunder her har vel også anstendighet og er nøye med hva de spiser her. Jeg har kvittet meg et bevismateriale som avslører min kulturelle arv: matpakken. På tide å gå, komme seg innenfor den gamle bymuren  – og bli spanjol! Hola! Brunosten får meg til å føle meg mer ovenpå… Bymuren er enorm!

Den fantastiske bymuren rundt gamlebyen i Ávila
Den fantastiske bymuren rundt gamlebyen i Ávila
… Det varte ikke lenge; på nytt romler «lost» i magen. Jeg sitter slukøret utenfor bymurene igjen, denne gang på vestsiden og på feil side av en ugjennomtrengelig jernport der jeg til slutt fant ut pilegrims-alberguet i Ávla var. På porten er det en stor gul pil. Jeg har til og med ringt på en dør på et hus nedenfor her, og jeg skjønte etterhvert spanjolen dithen at det skulle stå et telefonnummer på jernporten et sted. I over en time har jeg stadig måttet mote meg på nytt opp til å ringe telefonnummeret som er oppgitt på porten, men det er ingen som svarer, heldigvis? – på et vis; en ting er å ikke kunne spansk, en annen ting er å ikke kunne det i telefonen.

Jeg finner frem ordboken. Peregrino – puerta (port) duger kanskje, og om jeg legger på peregrino de Noruega vil det forklare det meste. Søren at jeg kastet det, jeg kunne jo raslet litt med matpapiret i bakgrunnen…

Caminoen går over broen og den gule pilen peker på inngangen til alberguet i Ávila
Caminoen går over broen og den gule pilen peker på inngangen til alberguet i Ávila

Det er jo egentlig en av grunnene til at jeg har reist hit – for å kjenne på følelsen av å være «lost». Pilegrim betyr jo dessuten fremmed – utlending, og det er selvsagt negative elementer i det å være sluppet naken ned, geografisk sett – og trolig også på alle demografiske vis – midt i det hjertet av Spania. Men «lost» skulle være etter at jeg var begynt å gå, ikke her i urbane strøk, nei mer som i bøkene; i en skog eller på en øde slette, snublende frem til det første huset på kilometer, der det sitter en gammel kone utenfor og, når hun ser meg, subber inn for deretter å komme ut og rekke meg en bocadillo med ost og skinke og et glass kaldt, skummende cerveza, og ikke her hvor bilene suser forbi, med folk inni; de skal på fotballkamp, hente unger i barnehagen, på supermacado, bandøvelse, arbeid, foreldremøte … «lost» midt blant folk. Jeg hadde visst ikke tenkt på den varianten.