Kategoriarkiv: Essay

Tilfeldighetenes mystikk

Jeg snur meg etter ropet. I en av Santiagos gater står en nordmann jeg aldri før har møtt, men som jeg like nedenfor byens busstasjon trodde jeg så, håpet jeg ville møte – før jeg ristet tanken ut av hodet med et skjerp deg, Øyvind, det skjer bare ikke!
– Hallo, er ikke du Lerø? spør han.
Jeg nikker til svar, overrumplet. Hvor sannsynlig er dette, liksom?
       Publisert i Pilegrimen, juni 2014

Bussen fra Finisterre tømmes for pilegrimer. Jeg finner min sekk, kjøper nattbuss-billett til Vitoria og legger i vei ned mot Santiagos sentrum mens jeg tenker på de siste dagers gode erfaring; på vei til Finisterre, ‘verdens ende’, da alt som hadde beriket min vandring mot Santiago de Compostela hvilte i kroppen, opplevde jeg det å gå som selve gleden. Timer uten tanke på å komme frem, dusje, spise, le og sove. Naturen kom mot meg med en åpen favn, til fuglenes sang i duskregnet. Gud var hos meg, som fullstendig fraværende. Og alle praktiske ting ved hjemturen skled ned i bunn av sekken. Continue reading Tilfeldighetenes mystikk

Advertisements

Spansk borgerkrig og vakker poesi – «Chove en Santiago» på norsk

Galicia, nordvest i Spania. Ned mellom klippene, vandrende ned til stranden, kommer et følge på syv sortkledte menn. Den åttende, en kvinne, er barbeint; kjolen, sort som det skulderlange håret, stryker ømt over sanden, og snart kvinnens hånd – over en klippe med ansiktets form. 

Bilder fra Luar na Lubres vakre musikkvideo «Chove en Santiago»
Bilder fra Luar na Lubres vakre musikkvideo «Chove en Santiago» på YouTube. Lenke i bunn av teksten.
av Øyvind Lerø
publisert i «PILEGRIMEN» 1-2014

Toner fra en fiolin glir sørgmodig over følget, beveger seg på en dis av strykere, og – om vi lytter intenst – til et svakt åndedrett som fra vind. Men det er havet, som lar tidens bølger rulle inn og klore mot klippene. Vinden, derimot, stryker seg gjennom det sorte sløret kvinnen har i hånden. Hun er en vakker sjel. Vinden vet.

Hun sørger. Dansen er stilnet, og gravfølget, folkemusikkgruppen Luar na Lubre – musikalsk preget av Galicias keltisk arv med med akustisk gitar, fiolin og sekkepipe – gir kvinnen styrke til å fremføre sitt vemod over Santiago de Compostela.

Musikkvideoen til «Chove en Santiago», dens vakre bilder og toner, senket seg dypt i mitt hjerte. Om vakker på det ytre plan, er den også sublim og mystisk; de sorte klærne, havet, vinden; ‘MAR’ står skrevet i sanden… 

I Spania er havet en velbrukt metafor når menneskets dyp av stemninger og følelser skal uttrykkes. Havet rommer det kjente og det skjulte. For oss, en referanse til å forstå uttrykket el duende; det er «kraften kunstneren må kjempe med og overvinne for å kunne skape … en mystisk kraft som alle kjenner og ingen filosof kan forklare.»

Kvinnen stryker hånden ømt over et forsteinet ansikt. Og havet over sanden. Da det trekker sin kappe tilbake, er noe annet skrevet der, hentet opp fra dypet; et navn, en mann sitert ovenfor: Lorca. 

 

El duende

Det var for å døyve ventetiden før min andre vandring i Spania at jeg på nyåret bestemte meg for å oversette «Chove en Santiago» til norsk. Det skulle også bli en vandring i en mørk og trist dal i spansk historie. Jeg kom veien om Lorca, mannen bak teksten Luar na Lubre fremfører.

Det er 1932. Dikteren som skal bli en av Spanias fremste – Federico Garcia Lorca – besøker Galicia. I områdene rundt pilegrimsbyen skriver han seks galiciske dikt: Seis Poemas Galegos. Et av disse er kjent etter førstelinjen: «Chove en Santiago» (det regner i Santiago). Originalt er tittelen: «Madrigal á Cibda de Santiago» – Madrigal til byen Santiago.

Et annet i samlingen er det mest umiddelbare pilegrimsdiktet: “Pilegrimsferd til Vår frue av båten”. Diktet er en hyllest til den berømte kirken i Muxia nord for Finisterre – verdens ende – Nuestra Señora de la Barca. Den er de sjøfarendes sanktuarium, men som 1. juledag 2013 dessverre brant og ble betydelig ødelagt.

Et tredje er ‘Santiago-månens dans’. I sin diktning var Lorca opptatt av månen, mørket og døden – uten at det skal forstås suicidalt. «Ekte kunst kan bare finnes der også døden er til stede», sa han, og hadde ‘el duende’ i tankene, en kraft som ikke skulle forstås som et rent indre forhold: «el duende er også evnen til å berøre tilhøreren.» Vi erfarer den.

En av Spanias fremste dramatikere

Continue reading Spansk borgerkrig og vakker poesi – «Chove en Santiago» på norsk

«Orda er ikkje lenger stigen»

Etterord i utgjevinga «R. S. Thomas, Ein stad mellom tru og tvil» Dikt i utval.
Gjendikta av Hans Johan Sagrusten.

Efrem forlag, 2013

 

«Orda er ikkje lenger stigen»

Utsegna er R. S. Thomas’ eiga ‘helsing’. Ei utsegn for tap av tru og håp? Det kan hende, vi får sjå. Det er henta frå det siste diktet i denne samlinga, og sist står det òg i Residues, samlinga diktaren var i gong med og visste ville bli utgjeven kort tid etter sin død. Han døydde i år 2000, i Wales, der han flytte lengre og lengre vest utover i sitt 87-årige liv, fødd som han var i 1913; dei eldste spora av R. S. Thomas er difor 100 år i år.

"Ein stad mellom tru og tvil» Efrem forlag 2013
«Ein stad mellom tru og tvil» Efrem forlag 2013

Ein stad mellom tru og tvil tar seg fram i dei siste femti. Det er eit stykke veg frå Spindrift, diktarens første diktsamling som vart skriven på 1930-talet og aldri utgjeven, og til grinda som opnar seg inn til dei markante samlingane Sagrusten har hovudstamma i utvalet sitt frå. Dette er dikt som etablerte Thomas som ein hyrde ‘med lykti i hand’ – for å låne ord sagt om Arne Garborg – for å kaste lys over sitt hovudtema: Gud og hans fråvær; Guds mørke nærvær.

Dikt skrivne før 1963 er difor knapt med, og mange er det heller ikkje frå dei aller siste samlingane. Heilt nyleg kom samlinga Uncollected Poems, og nye bøker om diktaren utgjevne i 2013 er ein tendens vi har sett ei stund; det er ikkje berre jubileums-virak.
Continue reading «Orda er ikkje lenger stigen»