Tilfeldighetenes mystikk

Jeg snur meg etter ropet. I en av Santiagos gater står en nordmann jeg aldri før har møtt, men som jeg like nedenfor byens busstasjon trodde jeg så, håpet jeg ville møte – før jeg ristet tanken ut av hodet med et skjerp deg, Øyvind, det skjer bare ikke!
– Hallo, er ikke du Lerø? spør han.
Jeg nikker til svar, overrumplet. Hvor sannsynlig er dette, liksom?
       Publisert i Pilegrimen, juni 2014

Bussen fra Finisterre tømmes for pilegrimer. Jeg finner min sekk, kjøper nattbuss-billett til Vitoria og legger i vei ned mot Santiagos sentrum mens jeg tenker på de siste dagers gode erfaring; på vei til Finisterre, ‘verdens ende’, da alt som hadde beriket min vandring mot Santiago de Compostela hvilte i kroppen, opplevde jeg det å gå som selve gleden. Timer uten tanke på å komme frem, dusje, spise, le og sove. Naturen kom mot meg med en åpen favn, til fuglenes sang i duskregnet. Gud var hos meg, som fullstendig fraværende. Og alle praktiske ting ved hjemturen skled ned i bunn av sekken.

Finisterre-0km
Ved fyret etter solnedgang på Finisterre, verdens ende

DERFOR ER DET FØRST NÅ det slår meg at postkontoret i Santiago må være stengt. Det er 1. mai. Gatene skal vise seg å være fylt opp av demonstranter og tilskuere, musikkorps og folklore i ulike varianter. Iblandet de vanlige: gatemusikanter og kunstnere, tiggere, turister og pilegrimer. Litt kaos, med andre ord. Bortsett fra tilfeldighetenes engel, da: Ivar Rekve. Han virker kanskje en tanke brydd. Forklarer at han kvelden før så et bilde av meg på sosiale medier, tatt ved fyret på Finisterre. Med hatten, staven og den blå jakken.

Så var ikke mitt strev med å finne en åpen bar med wifi og en stikkontakt seint i går kveld så tåpelig likevel, selv om motivet mitt kanskje var det. Også mitt skrale motiv går inn i en sublim nødvendighet, tydeligvis…

I TI ÅR har Ivar Rekve vært en viktig aktør for at Santiago kan håndtere den økende strømmen av pilegrimer. Og problemer som kan oppstå. Som mitt; jeg forklarer: for å lette sekken sendte jeg en pakke hit fra Burgos. Deriblant progressive briller til noen tusen kroner. Ivar nikker. Det går fint. Han fikser. – Send en epost.

Han og Maria, den smilende kona hans, har tydelig hastverk, lett bagasje tyder på en utflukt. Eller bare hjem igjen, kanskje. Paret bor i Lugo, drøyt 10 mil unna. Servicekontoret for pilegrimer Rekve driver er også stengt i dag. Men han måtte bare så vidt innom. Han peker, der er kontoret. Jeg passerte ‘just in time’, altså.

Ivar Rekve har hånd om mye pilegrimsrelatert; Camino de Santiago er for eksempel et stort nettbasert forum «Where past pilgrims share and future pilgrims learn.» – Vi tar det på Skype, sier han da jeg nevner intervjuet jeg har hatt i tankene. Jeg er litt flau for at jeg ikke har kontaktet ham i forkant. Men hadde jeg gjort det ville jeg ikke fått denne erfaringen av tilfeldighetenes mystikk… tilfeldig?

AGÉS LIGGER I BUNN AV BAKKEN, en dagsmarsj før Burgos. Det er her, noen uker før møtet med Ivar Rekve, jeg skal få ideen til hva mitt bidrag i Pilegrimen denne gangen skal handle om; caminoens mystikk, når usannsynligheter sitter tett som spurver på en strømledning. Prøver vi å forklare? Og i tilfelle med hva?

Den tyske guideboken til en sporadisk vandringsvenn forteller om en norsk kvinne i Agés som driver et privat albergue, i sitt eget hjem. Deler kjøkken og bad med pilegrimene. Norsk? Dette må jo sjekkes ut. Vi leter opp huset.

Anja Lund har åpnet døren for en ny sesong i dag! Vi blir sittende på kjøkkenet – i flere timer. Anja er selv en erfaren pilegrim. Litt bekymret for utviklingen er hun. Den økende kommersialiseringen av infrastrukturen og et økende antall pilegrimer – i alle aldre – som begynner festen før de fått av seg sekken. Å gå caminoen er blitt for enkelt … vandringen krever for lite. ‘Støyen’ går ut over de som har en mer meditativ attityde.

På-kjøkkenet-hos-Anja-Lund
Frokost hos Anja Lund

Anja er pensjonert fra Leger uten grenser. Flyttet som kunstnerbarn til Spania. Selv kreativ. Et eget utstillingsrom i huset er under utvikling. På sin første camino merket hun tydelig dette uforklarlige. Hun er opptatt av det eksistensielle, særlig mot Carl G. Jungs tanker og bok om begrepet synkronisitet – en meningsfull sammenheng mellom indre følelser/tanker og den ytre virkelighet. Det vi normalt kaller tilfeldigheter…

Jeg nevner en artikkel som gjorde inntrykk for et tiår siden: «Tilfeldighetenes mystikk» Den er kritisk. Vi søker i vår tid new-age-aktig mening i det som er rene statistiske sammentreff. – Den må du sende meg, sier Anja.

DETTE ER FLERE UKER FØR jeg treffer Ivar Rekve. Men ikke så mange dager før jeg har en annen spurv i hånden. Jeg har forlatt Camino Francés i Burgos for noen dager. Jeg vil gå til Covarrubias, der den «norske» Camino de San Olav ender. Og på kvelden før jeg igjen skal på vandring, hvem andre enn en annen nordmann «bofast» på caminoen sitter i restauranten på Casa Galin der jeg bor. De er vel ikke mange restauranter i byen, kan du saktens spørre.

Casa-Galin-Covarrubias
I restauranten på Casa Galin, Covarrubias

Hvordan visste jeg det var han? Jo, et trettitalls godt voksne nordmenn fylte godt opp i restauranten. Kirketjeneren i Covarrubias hadde fortalt at Øyvind Fossan, primus motor for oppføringen av Capilla de San Olav (jfr de seneste utgaver av Pilegrimen) var opptatt denne helgen med en gruppe nordmenn og umulig å få tak i. Ikke så skuffet over det, men heller over et stengt Olavskapell denne helgen. Kirketjeneren gjorde på sin måte bot med å åpne klostergangen og vise meg den norske 1200-talls prinsessen Kristina sin sarkofag. Gift med prins Philip av Spania og død kort tid etter. Prins Phillip som lovet å bygge et kapell til ære for Sankt Olav. Det tok sin tid. Capilla de San Olav sto ferdig i 2011.

Etterpå henviser kirketjeneren meg til en suvenirbutikk like ved kirken, slik at jeg i alle fall skal kunne få stemplet Olavs-pilegrimspasset på beste måte. Kvinnen bak disken er blid og pratsom. – Om du går til kapellet (ut i terrenget et par kilometer fra Covarrubias) nå mellom tolv og ett, er det åpent. Min mann skal vaske der. Interiør St Olavskapell   Capilla de San Olav

Så fikk jeg oppleve kapellets rike innside. Det gjorde også utsiden vakker, forklart i sin egen symbolikk.

TRE NORDMENN HAR KRYSSET MIN VEG: Fossan og Rekve som jeg ønsket å møte, og Anja Lund som svøpte det hele i caminoens egen mystiske kledning. For skjer dette uten en bakenforliggende bevissthet? Er det skjebnepunkter som en slags astrologisk hilsen? Jeg tror på mer enn tilfeldigheter; det har skjedd for mye – mye mer enn det jeg har fortalt – til at alt kan være ren slump. Jeg har en grei høyskolekarakter i statistikk. Jeg er en middels belest potet og lurer ikke meg selv så lett…  Jeg dypper kneet i grusen foran hver kirke. Men jeg kjenner ikke Jung så godt.

Uansett kan alle, i varierende grad, være villige til å erkjenne en generell tilfeldighetens mystikk; vakker, men tilfeldig. Uavhengig av om jeg legger astrologi, Jung eller Guds finger til grunn, vakre opplevelser og mening skapes uansett; caminoen bærer i seg det gode, vakre og skjønne. I aksens andre ende vil min katolske tro fortelle at dette er Guds finger, gjerne som helgeners deltakende gjerning. Et fint spill av innskytelser og bevegelser, hindringer og flow som kan skape hendelser og trosse en verden av rene tilfeldigheter; trosse kaos! Men hvorfor?

Fordi det er godt. Det er Gud. Gud er skjønnhet. Skjult tilstede, skjult for Baudelaire og ‘Det ondes blomster’ – men fortsatt der. Det finnes rene forklaringer og høy grad av sannsynlighet bak majoriteten av hendelser.

Som jordmødrene nylig hadde funnet ut da vi fikk vår førstefødte i-92. Ble det virkelig født flere barn ved fullmåne? Det gjør ikke det. I månedsvis registrerte de fødsler, og det stemte ikke. Vi har bare så lett for å få bekreftet våre forutinntatte antagelser. Likevel, kanskje livet består av færre tilfeldigheter enn vi oppdager? Det gode behøver ikke bli sett. Og Gud lar det regne over «gode og onde». Og de onde ’tilfeldigheter’ skjuler seg gjerne. Alle mysteriøse hendelser er jo ikke gode.

I FØLGE EVANGELISTEN Johannes hviler verden i det onde. Kaos låter heller ikke så bra, men dog både eldgammelt og en tanke mer moderne. Er kaos det nøytrale rommet vi lever i? Fra avansert kausalitet til forvirring; fra en guddommelig orden dypt i materien til et dualistisk kaos i de åndelige nivåer menneskets blikk naturlig kunne søkt mer i – ja, her lever vi. Kosmos, derimot, det skapes, først materielt, så skjult, i forening med åndelige dimensjoner.

Men caminoen, da, er den innhyllet i sann mystikk?

– Sann?

Er hendelsene tilfeldige eller ikke?

– Jeg har vel svart på det for egen del. Jeg skriver om spiritualitet. Ikke viten. Vi går selv, med åpent sinn og et åpent hjerte. Nietzsche er død… Gud liker en god fight – mon tro…

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s