Spansk borgerkrig og vakker poesi – «Chove en Santiago» på norsk

Galicia, nordvest i Spania. Ned mellom klippene, vandrende ned til stranden, kommer et følge på syv sortkledte menn. Den åttende, en kvinne, er barbeint; kjolen, sort som det skulderlange håret, stryker ømt over sanden, og snart kvinnens hånd – over en klippe med ansiktets form. 

Bilder fra Luar na Lubres vakre musikkvideo «Chove en Santiago»
Bilder fra Luar na Lubres vakre musikkvideo «Chove en Santiago» på YouTube. Lenke i bunn av teksten.
av Øyvind Lerø
publisert i «PILEGRIMEN» 1-2014

Toner fra en fiolin glir sørgmodig over følget, beveger seg på en dis av strykere, og – om vi lytter intenst – til et svakt åndedrett som fra vind. Men det er havet, som lar tidens bølger rulle inn og klore mot klippene. Vinden, derimot, stryker seg gjennom det sorte sløret kvinnen har i hånden. Hun er en vakker sjel. Vinden vet.

Hun sørger. Dansen er stilnet, og gravfølget, folkemusikkgruppen Luar na Lubre – musikalsk preget av Galicias keltisk arv med med akustisk gitar, fiolin og sekkepipe – gir kvinnen styrke til å fremføre sitt vemod over Santiago de Compostela.

Musikkvideoen til «Chove en Santiago», dens vakre bilder og toner, senket seg dypt i mitt hjerte. Om vakker på det ytre plan, er den også sublim og mystisk; de sorte klærne, havet, vinden; ‘MAR’ står skrevet i sanden… 

I Spania er havet en velbrukt metafor når menneskets dyp av stemninger og følelser skal uttrykkes. Havet rommer det kjente og det skjulte. For oss, en referanse til å forstå uttrykket el duende; det er «kraften kunstneren må kjempe med og overvinne for å kunne skape … en mystisk kraft som alle kjenner og ingen filosof kan forklare.»

Kvinnen stryker hånden ømt over et forsteinet ansikt. Og havet over sanden. Da det trekker sin kappe tilbake, er noe annet skrevet der, hentet opp fra dypet; et navn, en mann sitert ovenfor: Lorca. 

 

El duende

Det var for å døyve ventetiden før min andre vandring i Spania at jeg på nyåret bestemte meg for å oversette «Chove en Santiago» til norsk. Det skulle også bli en vandring i en mørk og trist dal i spansk historie. Jeg kom veien om Lorca, mannen bak teksten Luar na Lubre fremfører.

Det er 1932. Dikteren som skal bli en av Spanias fremste – Federico Garcia Lorca – besøker Galicia. I områdene rundt pilegrimsbyen skriver han seks galiciske dikt: Seis Poemas Galegos. Et av disse er kjent etter førstelinjen: «Chove en Santiago» (det regner i Santiago). Originalt er tittelen: «Madrigal á Cibda de Santiago» – Madrigal til byen Santiago.

Et annet i samlingen er det mest umiddelbare pilegrimsdiktet: “Pilegrimsferd til Vår frue av båten”. Diktet er en hyllest til den berømte kirken i Muxia nord for Finisterre – verdens ende – Nuestra Señora de la Barca. Den er de sjøfarendes sanktuarium, men som 1. juledag 2013 dessverre brant og ble betydelig ødelagt.

Et tredje er ‘Santiago-månens dans’. I sin diktning var Lorca opptatt av månen, mørket og døden – uten at det skal forstås suicidalt. «Ekte kunst kan bare finnes der også døden er til stede», sa han, og hadde ‘el duende’ i tankene, en kraft som ikke skulle forstås som et rent indre forhold: «el duende er også evnen til å berøre tilhøreren.» Vi erfarer den.

En av Spanias fremste dramatikere

Utenfor Spania er Lorca vel kjent som dramatiker, men posisjonen som en av Spanias mest skattede forfattere kom etter diktsamlingen Sigøynerballader. I Spania er dette den mest kommenterte og kjente boka etter Cervantes Don Quijot.

Lorca brukte sigøynerne og deres verden tematisk, som et bilde på tilværelsen i Andalucía, sier samlingens norske oversetter, Kari Neümann; Lorca ville ikke være sigøynernes dikter. Belastende nok var det at venner innenfor de avantgardistiske miljøene, som Picasso og Salvador Dalí – sistnevnte av mange ment Lorca ikke bare var kunstnerisk tiltrukket av – mente han nærmest var blitt folklorist.

Lorca var skuffet, men vant til motgang. Født ved Granada hadde han i barndom og oppvekst erfart særlig kvinnenes sorg, deres evne og vilje til å uttrykke den. I en lang, interessant artikkel («Omvei til Santiago de Compostela», Pilegrimen 2007) skriver Eivind Luthen blant annet om Lorca, sigøynerne og «el duende som selve flamencoens vesen.» Døden var tidlig en kjenning for Federico, og sigøynerne, som her sør var bofaste og utgjorde ti prosent av befolkningen, fikk (i følge Store norske leksikon) i Lorcas poetiske verden «den dominerende plass menneskesinnets elementære drivkrefter inntar: kjønnsdriften, morsinstinktet, slektsfølelsen, herskelysten, dødsangsten og dødslengselen.» Når instinktene støter sammen med det ordnede samfunns lover, fører dette til tragedie. Som lidenskap og kunst blir utfordrende for makt og konservatisme.

Da Seis Poemas Galegos ble publisert i 1935 visste ikke Lorca at landet sto foran en borgerkrig som skulle kreve utallige ofre. Han skulle selv bli ett av de uskyldige. I 1936 brøt den spanske borgerkrigen ut, og en måned senere ble Lorca henrettet av høyrekreftene, kun 38 år gammel.

Fordommer og unnfallenhet

Jeg blir trist, men ikke sjokkert. Jeg har jo hørt om general Franco og falangistene – fascistene.

Sjokkert, eller heller utfordret, blir jeg i møte med Dagbladets anmeldelse av Sigøynerballader (2007) som med uthevet skrift forteller at Lorca «ble drept som en som hadde opponert mot kirka, som en homofil og radikaler.»

Jeg leter opp flere kilder. Sannheten om kirkens rolle er ingen hyggelig lesning, men Dagbladet skriver så forenklet, så typisk fordomsfullt… Særlig én ny kilde virker opptatt av objektivitet:

«Få kriger er så omspunnet av myter som den spanske borgerkrigen … ‘demokrati vs. tyranni’, ‘fascisme mot frihet’ … Men man glemmer ofte at de ideologiske ytterpunktene – kommunister og fascister – utgjorde et svinnende mindretall.» Det er Bernt Hagtvet som i Ny Tid anmelder boken De tusen dager av Jo Stein Moen og Rolf Sæther (2009) – plassert politisk til henholdsvis venstre og høyre. Selv om boken hovedsakelig handler om nordmenns deltagelse, både menn i front og kvinner i baktropp, så blir vi her gitt historien i alle dens fasetter, og bildet av en frigjøringsbevegelse vs. en totalitær høyreside problematiseres.

«Krigen er blitt grundig mytifisert og mystifisert.» De mener Franco nøytraliserte den revolusjonære spanske fascismen ved å samle dette innenfor én front. Og om venstresiden: «Les George Orwells Hommage to Catalonia fra 1937 og bli frarøvet alle illusjoner om en enhetlig frontmot Franco. Venstresiden drev sin egen borgerkrig i borgerkrigen.»

guerra-civil-espanola2_grain

Dypt i kildene erfarer jeg at borgerkrigen er mer tragisk enn jeg var klar over. De er likevel en studie verd. Jeg skal jo snart ‘gå pilegrim’, vandre flere uker i Spania. Men det sies at man ikke selv skal bringe tematikken på bane.

Forfattere som Hemingway, Graham Green og Simon Weil støttet frigjøringsbevegelsen, for det var jo det den ville være…  Jeg kjenner meg usikker på om jeg har forstått den franske forfatteren Georges Bernanos rett. Hans ‘litterære omgang’ med fransk adel i sine romaner kan tyde på at visse urettferdige maktstrukturer kan være stabiliserende. En diskusjon mellom de profilerte katolikkene Bernanos og Green om de spørsmål borgerkrigen reiser, ville jeg gjerne ha lyttet til.

Situasjonen i Spania sommeren 1936 er helt ute av kontroll. Stemningen har vært antiklerikal siden slutten av 1800-tallet. Ikke uten grunn. Kirken har i mannsaldre vært bakstreversk, støttet etablert makt, det spanske føydalsamfunnets klamme grep, og vært motvillig til å tale endringer til fordel for dem som trenger det som mest.

Da Franco tok kontroll over militæret i 1936 og borgerkrigen var et faktum, var kirken i Spania trolig rystet; under republikansk styre ble i perioden februar til juni 1936 hele 160 kirker totalt ødelagt, og 251 lå delvis i ruiner. Men ‘kun’ 17 prester var drept i denne perioden…

Ved krigens utløp eskalerte volden: på to måneder, frem til august 1936, hadde over to tusen prester blitt drept, sytti pr dag! Madrid var sentrum i republikanernes område, nasjonalistene sto med Franco i nordvest. I Aragón i nordøst ble så mange som 88% av prestene drept. I Toledo sør for Madrid ca 50%.

Da borgerkrigen var over, 1. april 1939, hadde over 6800 prester blitt drept. Selv med henrettelser og drap av ti-tusener på begge sider i konflikten, er dette et uhyggelig antall for én enkelt gruppe. Den spanske kirken hadde hatt god grunn til å velge annerledes i Spania. Men mørket fikk viljen sin; fattige fikk plogjern smidd om til våpen, og fiender ble definert i grove kategorier.

Ironisering over nasjonalistene
Ironisering over nasjonalistene

I følge forfatterne av De tusen dager har lokale årsaker i Spania blitt underbelyst: En lutfattig, jordløs og undertrykt bondebefolkning sto mot en liten men maktfull jordeierklasse, med støtte i en middelalderlig katolisisme og omgitt av en svak  liberal middelklasse. Den ble i sin tur drevet i armene til det ytterste høyre, blant annet av venstresidens revolusjonsretorikk og prestedrap.

Etter katolsk morallære kan et menneske som stjeler mat på grunn av sult forsvares. Kirken lærer faktisk at «den som virkelig befinner seg i nød, har rett til å forsyne seg med det nødvendige av andres rikdommer». Men aldri med vold. Avdøde dominikanermunk Arnfinn Haram var fast spaltist i Klassekampen. Debatten på hans blogg etter innlegget “Raddis-syndromet” er fortsatt på nett. Han skriver:

«Ein av hovudgrunnane til at den katolske kyrkja tok til å formulere ei eksplisitt ”sosiallære” utover 1800-talet, var ei kyrkjeleg oppvakning for dei store, proletariserte massane si naud og den uhemma, profittdrivne kapitalismen. Kanskje vi til og med må seie at kyrkja kom for seint på banen i forsvaret for sine eigne døypte lemers sosiale og menneskelege dignitet? Kanskje er framveksten av antikyrkjelege og antireligiøs sosialisme også eit resultat av denne forseinkinga, i alle fall for ein del?»

Det fantes katolikker i republikanernes ledelse, og kirken i Baskeland og Cataluna støttet venstresiden. Men den katolske majoritet i Spania valgte å stå tydelig på Francos side, uten at fascismen som ideologi fikk støtte; Aftenposten her hjemme flagget også konservativt. For oss er det umulig å vite hvordan tiden opplevdes. Krigen er blitt kalt for historiens første «mediekrig». Propaganda og løgn rådde grunnen.

Kirkens unnfallenhet er alltid frustrerende. Og hva med meg selv? Om jeg på trettitallet kunne ha lyttet til Lorcas fremføringer av sin egen poesi – eller pianospill; han var en multikunstner – ville min tilbøyelighet til anarkisme preget meg? Hva om jeg tvilte meg fram til at overgrep på kirkens viede virkelig skjedde? Hadde jeg hevet stemmen? Jeg kunne blitt kvalt mellom barken og veden – i meg selv!

Tolke historie er ingen lett dagsetappe. Det minner om spørsmålet jeg fikk for et år siden, fra en profilert journalist i en ikke spesielt lavkirkelig avis: «Kan du forklare meg hva som er det åndelige innholdet i en pilegrimsvandring til en fyr som drepte masse muslimer?» Jeg vil ta utfordringen, men ikke her og nå. Pilegrimen må la veien få den tid den tar.

Pilegrimsdiktets eros 

Slik ble det da, at jeg, til en vakker sang fra et begravelsesfølge på stranden i Galicia ble gående å subbe i Spanias råtne løv og i ettervinterens gjørmete stier i nordøst. Det kjennes paradoksalt, men selvsagt rett; caminoen skal by på motstand.

Og hva teksten i “Chove en Santiago” gjelder, har jeg lest seriøse ytringer om at den skulle handle om været i Santiago. Saklig! Men som innbygger i en nabokommune til Bergen – jeg kunne vel identifisere meg med det? Nei!… jo…

Å gjendikte «Chove en Santiago», selv med støtte fra et par spanske oversettelser, var lang fra enkelt. Lorca har dype ting han vil formidle. Og nøkkelen ligger gjemt i aller siste strofe. Men først: gjennom diktet er naturen symbolbærer. Ting besjeles. Han benytter også enkle metaforer, men tenker slett ikke som en ‘turigrino’ ved å si at det regner eller at solen er langt unna Santiago.

TinyGrab Screen Shot 12.03.14 23.12.38Språk avspeiler landets sjel, og når det kommer til de store følelsene, blir norsk i mange sammenhenger (i praksis) flatt og reservert, eller nær ironisk. Lorca kaller byen ‘mi dulce amor’. Det er spansk kjæreste-språk, så på norsk… søt, elskling, skatt? – det låter noe bedre på engelsk: sweet love of mine.

Spanjolene er lidenskapelige og uttrykker det gjerne, noe jeg erfarte på min forrige camino-vandring. Jeg startet i Ávila helt sør på Mesetaen, og selv i et hellig-år og tidlig september møtte jeg kun to pilegrimer de første ti dagene! Fra Camino Sureste vandret jeg først to dager mot strømmen til León, og derfra nordover; Camino del Salvador. (Vær kreative, pilegrimer!) Så på Camino Primitivo ville jeg gjerne slå følge med noen og ble en del av en gruppe på ti spanjoler, mye på grunn av Alejandro, en latinlærer som kunne engelsk. I Lugo, en uke etter, ventet jeg et døgn på ‘mi dolce amor’ gjennom 25 år; hun skulle være med på sjarmøretappen, de siste 100 km. I Santiago traff jeg igjen to fra gruppen, latinlæreren og hans venninne, og vi hadde en fin kveld sammen. Avskjeden dagen etter ble en overraskelse; de gråt!

Jeg velger meg ordet skjønn, uten å kalle inn Platon som vitne for en ‘platonsk agenda’ – tross dets understrøm av det gode, sanne og skjønne. Om den person vi elsker, går skjønn både på det ytre og det indre, dragningen er både emosjonell og kroppslig. I ordene Lorca valgte oppdages paradokser og stadig parallelle betydninger.

Jeg tar på alvor Lorcas affinitet til å skrive om undertrykte krefter. Lorca hadde trolig lest William Blake. Men før jeg gå videre leter jeg opp et albergue som tar imot pilegrimer med kjepphester… For – ok, eros har blitt undertrykt, ikke bare av kirken – men pendelen svinger… skjevt. Ikke bare i Dagbladet.

Jeg betviler vårt tids ensidige resepsjon om at William Blake’s berømte dikt «Garden og Love» (på norsk kalt Elskovens hage) fra samlingen Uskyldens og Erfaringens sanger primært framfører en kritikk av kirkens holdning til seksualitet. Blake mente også det, med rette, og likte å være naken i hagen sammen med sin kone… men Blake har ikke en fri seksualitet i tankene her; hans tyngdepunkt er kirkens hang til å undertrykke eros, de dype strømmer i mennesket, gjerne inkludert kunsten og ‘el duende’, men det er menneskets religiøse lengsel i sær, et troens liv åpen for mystikken – i fravær og nærvær – med de dype erfaringer han vil støtte.

Er det ikke dit Camino Francés er på vei? Jo? Paul Cohelo nikker. Så hvorfor skriver jeg da at han lett mikser godt og ondt om det klør i øret… Vel, nå er jeg på tur, langt inne i en ny tekst her… jeg forlater alberguet med min Blake i bakhodet ved å si at Lorca nok er dypere stemt enn Dagbladet – og selv om «Chove en Santiago» ikke handler om kjæreste i kjøtt og blod, så er det viktige aspekter i dette. Skjønn skal få minne om eros’ doble betydning: Gudslengsel drikker fra samme brønn som den varme seksualiteten.

Flor de Galicia

Overraskelsene i diktet sto faktisk i kø. Allerede midt i første strofe går Lorca dypere inn i pilegrims-symbolikk enn jeg hadde ventet.

I området rundt Santiago de Compostela trives Kamelia-treet, importert fra Japan seint på 1700-tallet. Den vakre blomsten finnes med kronblad i utallige varianter av farger og struktur. Med sine 8000 varianter er Galicia nå plantens internasjonale sentrum.

Den hvite «Flor de Galicia» benyttes både til bryllup og begravelse. Hvit var også oldkirkens nydøpte voksnes kledning, i en uke etter påskedag – den store dåpsdagen. Jeg stresser dette for langt nå… men jeg tror Lorca valgte den hvite kamelia bevisst.

DSC_0069
Kamelia – Galicias blomst

En stav fra Karmelia-stammen vil være den optimale bordón, og å pryde sin stav med den, vil gi lys og styrke til vandringen i Galicia, sies det nå, og «når kameliaen ankommer Santiago, blir de jakobeiske.» Om kamelia og pilegrims-symbolikken oppsto etter Lorca skrev sitt dikt, vet jeg ikke. Men trekk av forutsigelse i diktets avslutning  gjør at spørsmålene ikke bekymrer meg. Heller ikke at på et bilde jeg kom over, lå perlemorskyer som en rekke hvite kamelia over katedralen. Bildets tittel var “Camelia blanca de aire.”

Like sørvest for katedralen i Santiago ligger parken Jardina Alameda de Santiago. Det skal være vakkert å gå i alleene hvitkledde av kameliaens kronblader. Hageområdet er en velbenyttet møteplass og har en «egen plass for poeter og kamelia-trær. Poeter er evige, kameliaer er flyktige.»

Fra ‘Galicias blomst’ låner vår poet betydning til Santiago. Og Santiago hadde ingenting blitt uten pilegrimene og katedralen. Og som ‘kamelia’ er flor de Galicia, er katedralen – når god, sann og skjønn – som kameliaens vakre dans i luften, tilhørende vinden…

Eller ‘mi dolce amor’, etter et dødens pust, flyktig av-blomstrende, men fortsatt vakker. Fra musikkvideoen iscenesatt med gravferdens atmosfære var vi forberedt på sorg. Strofen avsluttes med et øyeblikksbilde, et farvel. Solens vei er mot vest, og får katedralen til å funkle i sine dråper; ‘entebrecida (sp: entenebrecida)’ benyttes ofte i religiøst språk (formørkede hjerter) med synonymer som bedrøvet og trist. Ordet kan også assosieres med å kaste et klede over en død…

«De døde er mer levende i Spania enn de døde i andre land», skal Lorca ha sagt. Finnes det håp i det? I sin artikkel spør Eivind Luthen: Det skyldes kanskje at de spanske livskreftene er sterkere, at de ikke så lett lar seg blåse ut av dødens pust? Det er et godt spørsmål å ta med utover i dette diktet.

Sorg og lengsel

Lorca kjente nok også til Alexandre Dumas roman Kameliadamen fra 1848. En kameliadame var en betegnelse som ble brukt om elegante damer med et noe tvilsomt rykte…  Generelt preges Lorcas diktning av motsetninger, slik en ekte kunstnersjel alltid vil kjenne fra innsiden. To understrømmer går parallelt i hans «Madrigal til byen Santiago». Og jeg vil kalle ham profetisk.

Lorcas sorg var dels over en kirke som ikke støttet kampen for et nytt Spania. Kirken var utro mot sin oppgave: å stå på de fattiges side, og ikke maktens. Disse var Lorcas fokus i sitt eget virke; de fattige, marginaliserte, uønskede.

Lorca kjente dels savnet etter en kirke som igjen kunne berører menneskene, trekke nye hundretusener av pilegrimer mot katedralen i Santiago. Solen langs veien og vel fremme skulle skinne i hver enkelt pilegrims hjerte. Og slik forandre med varme. Jeg tror han så at både kirke og folket var ‘fjernt fra solen’. Det regnet i Santiago.

Å være profetisk er slik ikke å spå, men primært å tolke samtiden. Diktet får likevel et herlig trekk av forutsigelse når poeten sublimt stemmer sin lengsel etter Santiagos-katedralens storhetstid; den gang kirken samlet folket. Og her er nøkkelen i diktet: Om han selv ikke hadde håp om denne fremtiden, måtte han dikte om sin lengsel: Vann fra gamle tiders morgen / Sitrer i mitt hjerteblod.

Pilegrimer til Santiago de Compostela
Pilegrimer til Santiago de Compostela

Arbeidet med å merke Camino Francés på nytt startet allerede i 1962. I 1970 ankom likevel kun 68 pilegrimer Santiago. I hellig-året 1971 var det 451. Det var først i ‘helligåret’ 1993 det virkelig ble folk på veiene. Antallet ble tidoblet fra året før, hele 99 436 pilegrimer mottok La Compostela. Et gjennombrudd!

Siden da har hvert hellig-år løftet tallene betydelig. Det forrige i 2010. Det neste i 2021. Fortsatt er halvparten spanjoler. I dag peker gule piler inn fra alle ytterpunkter av landet.

Selv skal jeg denne gangen gå tradisjonelt; Camino Francés – fra Saint Jean Pied de Port ved foten av fransk Pyreneene. Men i Burgos går en tre dagers ‘omvei’: Camino de San Olav. Mye omtalt i de siste numre av Pilegrimen. Og i Covarrubías er klosteret Monasterio de Santo Domingo de Silos like i nærheten. En stille dag i klosteret som for ca et ti-år siden ble verdenskjent med EMI’s CD-innspillinger av gregoriansk sang, frister.

Det tok tid før solen brøt fram og fikk gamle tiders morgener til å skjelve også i mitt blod. Pilegrimen bruker sine krefter på veien, i håp om at kraften som strømmer inn og fyller opp, skal forandre – en selv, og med det samfunnet, verden!

Lorca i NewYork
Lorca i New York 1930

I diktets siste strofe har jeg brukt ordet hjerteblod; «El duende er skriket innerst i blodet» i følge vår poet, her med hele sitt navn: Federico del Sagrado Corazón de Jesús Garcia Lorca (1898-1936).


 

 

Advertisements

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut / Endre )

Twitter picture

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut / Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut / Endre )

Google+ photo

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut / Endre )

Kobler til %s